Hopp til innhold

Andre anglo-nederlandske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andre anglo-nederlandske krig
Konflikt: De anglo-nederlandske kriger

Det nederlandske raidet på Medway i juni 1667, malt av Pieter Cornelisz van Soest samme år
Dato4. mars 1665 - 31. juli 1667
StedNordsjøen, Den engelske kanal, Nederland, Danmark-Norge
ResultatNederlandsk seier
Bredatraktaten
Stridende parter
Nederlandene De forente Nederlandene
Danmarks flagg Danmark-Norge		Englands flagg England
Kommandanter og ledere
Michiel de Ruyter
Jacob van Wassenaer Obdam
Pieter de Bitter
Cornelis de Witt
Willem Joseph van Ghent
Claus von Ahlefeldt		Hertugen av York
Thomas Teddiman
Rupert av Rhinen
Hertugen av Albemarle
Styrker
Nederland: ukjent
Danmark-Norge: befestninger, 250 mann		139 krigsskip
21 000 mann
4 200 kanoner
Tap
Nederland:
5 150 drept
3 000 såret
2 500 krigsfanger
23 krigsskip
Danmark-Norge:
8 militære
20 sivile		7 210 drept
7 000 sårede
2 000 krigsfanger
2 krigsskip erobret
29 krigsskip senket

Andre anglo-nederlandske krig var en militær konflikt mellom England og De forente Nederlandene som offisielt foregikk fra 4. mars 1665 til 31. juli 1667. Også Frankrike og Danmark-Norge så vel som fyrstbispedømmet Münster ble innviklet i krigen, men deltok i liten grad aktivt. Bakgrunnen og årsaken til krigen var striden på 1600-tallet om kontrollen over verdenshavene og handelsrutene, og hvor England forsøkte å forhindre den nederlandske dominansen i verdenshandelen i løpet av en periode med intens europeisk handelsrivalisering. Etter innledende engelsk suksess ble krigen avsluttet med nederlandsk seier. Denne krigen inngikk i en rekke av fire anglo-nederlandske kriger som ble utkjempet mellom engelske (senere britiske) og nederlandske interesser på 1600- og 1700-tallet.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Den første anglo-nederlandske krig endte med en engelsk seier i slaget ved Scheveningen i august 1653,[1] skjønt en fredsavtale ble ikke signert for ytterligere åtte måneder. Det engelske samveldet med Oliver Cromwell forsøkte å unngå ytterligere konflikt med den nederlandske republikken. Samveldet kom ikke til hjelp til sin allierte, Sverige, da Nederlandene forhindret svensk forsøk på å erobre Danmark i slaget i Øresund den 8. november 1658.[2] Det engelske samveldet var i krig med Spania — den anglo-spanske krig i 1655–1660.[3] Englenderne fryktet nederlandsk innblanding i denne krigen ved å støtte Spania, delvis ettersom den nederlandske republikken inneholdt en sterk Oranien-parti som var fiendtlig innstilt til Cromwell. Den ledende personlighet til det kongelige huset Oranien var unge prins Vilhelm som var barnebarn av kong Karl I, den nylig halshogde kongen av England. Cromwell og det engelske samveldet hadde grunn til å frykte at Oranien-partiet var påvirket av landflyktige engelske rojalister.

I virkeligheten var nederlenderne opptatt med å bygge opp deres handelsflåte igjen etter ødeleggelsene etter den første krigen. Mens englenderne hadde vunnet mange sjøslag og ødelagt mange nederlandske skip under den første krigen, hadde de ikke greid å vinne krigen.[4] Nederlandene var i en bedre finansiell situasjon enn England; som et resultat kunne nederlenderne greie å utligne tapene de hadde fått i et tempo som England ikke maktet.[4] Mens krigen fortsatte hadde nederlenderne også vært i stand til å utvide deres handelsnettverk langs de fremste sjørutene utenfor de nære havene som England kontrollerte uten frykt for engelske angrep grunnet Englands mangel på skip. Engelsk handel hadde stoppet opp grunnet at landet hadde mistet tilgang til Østersjøen og Middelhavet, og da de to partene signerte en fredsavtale i 1654 var England i all vesentlighet i samme posisjon som ved krigens begynnelse: se på at Nederlandene distanserte deres økonomi ved å bli den fremste europeiske handelsmakten.[4]

Kong Karl II av England.

Hva som forverret situasjonen for England var at umiddelbart etter fredsavtalen fulgte den anglo-spansk krigen i 1654-1660 som forstyrret den gjenværende handelen som England hadde med Spania og sørlige Italia og ga Nederlandene frie tøyler til å utvide deres innflytelse i området: denne perioden var et høydepunkt i den nederlandske gullalderen.[4] Det virkelige problemet til det engelske handelssystemet var at det var basert på tariffer og toller mens det nederlandske var basert på frihandel. Nederlandske varer var langt mer attraktive verden over ettersom de manglet den skatt på import og eksport som kom med engelske varer. Avslutningen på den første anglo-nederlandske krigen hadde ikke endret denne dynamikken. Tvert imot hadde slutten på krigen gjort nederlenderne frie til å ekspandere deres handel mens englenderne fortsatt var forhindret av det samme tariffsystemet.[5]

Fredsavtalen i Westminster i 1654 hadde kimen til en framtidig konflikt ettersom dens hemmelige tillegg inneholdt Forordning om avsondring (Act of Seclusion).[6] Forordningen forbød den nederlandske provinsen Holland (og ved praktisk utvidelse, enhver annen provins i De forente Nederlandene) å innsette noe medlem av huset Oranien som deres stattholder.[7] Den 22. april 1654 hadde generalstatene av hele de forente provinser godkjent fredsavtalen ved Westminster, ikke innformert om det hemmelige tillegget som hadde blitt knyttet til avtalen i den versjonen som englenderne hadde ratifisert.[7] Det var forventet at hver provins i De forente Nederlandene skulle stemme for en adskilt Forordning om utelukkelse hvor hver provins ville nekte å innsette noe medlem fra huset Oranien som stattholder i den særskilte provins. Den viktigste provinsen var Holland. Takket være innflytelsen som Johan de Witt kunne utøve over generalstatene, kunne provinsen Holland knapt aldri overstyre generalstatene.[8] Den 4. mai 1654 vedtok provinsen Holland deres egen forordning om utelukkelse.[9]

Lord Arlington ønsket krig med Nederlandene, og allierte seg med kongens bror, hertugen av York.

Restaurasjonen av Karl II i 1660 fremmet en bølge av optimisme i England. Mange håpet på å endre den nederlandske dominansen i verdenshandelen.[10] I begynnelsen forsøkte imidlertid Karl II å forbli på vennlig fot med Nederlandene da han personlig sto i stor gjeld til huset Oranien som hadde lånt enorme summer til Karl I under den engelske borgerkrigen. Men det utviklet seg snart en konflikt med provinsen Holland over utdannelsen og de framtidige utsiktene til hans nevø Vilhelm av Oranien, som Karl II hadde blitt gjort til verge av for sin avdøde søster Maria (og Vilhelms mor).[11] Nederlenderne, i dette koordinert av Cornelis og Andries de Graeff, forsøkte å blidgjøre kongen med store gaver, som den nederlandske gave i 1660, bestående av 28 hovedsakelige italienske renessansemalerier og 12 klassiske skulpturer, yachten "Mary", og møbler.[12] Forhandlinger begynte i 1661 for å finne en løsning på disse sakene, og ble avsluttet med en avtale i 1662 hvor nederlenderne kom med flest innrømmelser. I 1663 uttrykte Ludvig XIV av Frankrike sine krav på deler av habsburgske sørlige Nederland (også kalt for katolske Nederland), noe som tilsvarte i stor grad dagens Belgia og Luxembourg. Det førte til en kortvarig tilnærming mellom England og Nederlandene.[13] I løpet av denne tiden mente lord Clarendon, kongens førsteminister, at Frankrike hadde blitt den største trusselen for England.

I 1664 hadde situasjonen endret seg raskt. Lord Arlington, en fiende av lord Clarendon, hadde albuet seg fram og blitt en favoritt hos kongen og begynte å samarbeide med kongens bror Jakob, hertug av York, og var samtidig øverste admiral. Både Jakob og lord Arlington var innstilt på at en krig med Nederlandene var mer i Englands interesser enn en krig med Frankrike. Hertugen av York ledet Royal African Company og håpet på å overta besittelsene til Det nederlandske vestindiske kompani. Arlington og kongens bror fikk støtte hos den engelske ambassadøren i Haag, George Downing (som etter hvem gaten Downing Street i London er oppkalt etter).[14][15] George Downing avskydde nederlendere og fra hans posisjon i Haag ga han en detaljert redegjørelse av alle politiske affærer i Nederlandene. Downing rapporterte at nederlenderne var politisk delt mellom oranistene, som var mer enn villige til å samarbeide med en engelsk fiende i tilfelle krig, og fraksjon i generalstatene som besto av rike handelsfolk som ville strekke seg langt med innrømmelser til engelske krav for å beskytte deres handelsinteresser.

Lord Arlington planla å undertrykke nederlenderne fullstendig ved en fast okkupasjon av de fremste nederlandske byene. Karl II var lett påvirket av sin bror Jakob og Arlington da han søkte en populær og lukrativ utenlandskrig til havs for å fremme sin autoritet som konge.[16] Mange marineoffiserer ønsket også en konflikt med nederlenderne da de forventet å skape seg et navn og en formue i krig.[17]

Jakob, hertug av York, øverste admiral av den engelske flåten og åpent katolsk, argumenterte for en krig mot Nederlandene.

Etter hvert som krigsentusiasmen økte i den engelske befolkningen, begynte engelsk kaperfart å angripe nederlandsk skip, erobre dem og seile dem til engelske havner. Ved den tiden da Karl II erklærte krig mot De forente Nederlandene hadde allerede rundt to hundre nederlandske skip blitt ført til engelske havner.[18] Nederlandske skip var forpliktet til den nye avtalen å hilse på engelske flagg først. I 1664 begynte engelske skip å provosere nederlenderne ved ikke å hilse tilbake. Selv om de ble beordret av den nederlandske regjeringen til fortsatt å hilse først, var det mange nederlandske kapteiner som ikke klarte å stå imot fornærmelsen. Likevel førte ikke flaggkonflikten til casus belli, som i den foregående krigen. For å provosere fram en åpen konflikt hadde Jakob allerede sent i 1663 sendt Robert Holmes, i tjeneste for Royal African Company, for erobre nederlandske handelsstasjoner og kolonier i Vest-Afrika.[19] På samme tid invaderte englenderne den nederlandske kolonien Ny-Nederland (nederlandsk: Nieuw-Nederland) i Nord-Amerika den 24. juni 1664, og hadde den under kontroll ved oktober.[20][21][22] Nederlenderne svarte med å sende en flåte under Michiel de Ruyter som gjenerobret deres afrikanske handelsstasjoner, og krysset deretter Atlanterhavet for en straffeekspedisjon mot englenderne i Nord-Amerika.[23] I desember 1664 angrep englenderne brått den nederlandske flåten ved Smyrna. Selv om angrepet feilet, tillot de nederlandske myndighetene deres skip i januar 1665 åpne ild mot engelske krigsskip i koloniene når de var truet. Karl II benyttet dette som anledning for å erklære krig mot Nederlandene den 4. mars 1665.

Engelsk trykk fra 1655 som viser øyene Amboyna (øverst) og Nera (nederst) som framstile massakrene i 1623. Det ble benyttet i propagandaen mot nederlenderne for å favorisere en krig.

Krigen ble støttet i England av mye propaganda; Cause célèbre var den tidligere Amboynamassakren i 1623 hvor tjue menn ble torturert og henrettet ved halshogging av Det nederlandske ostindiske kompani på anklagen av forræderi. Halvparten av dem var i tjeneste av Det britiske ostindiske kompani.[24] Englenderne melket denne forbrytelsen for alt det den var verdt i den anti-nederlandske propaganda. Selv om denne hendelsen tilsynelatende var avklart ved fredsavtalen i 1654, nye pamfletter kom ut for å minne den engelske offentligheten om nødvendigheten av en krig mot nederlenderne. I tillegg demoniserte engelske aviser nederlendere som fordrukne og bespottelige, med Andrew Marvells Character of Holland som videreformidlet samtidens engelske stereotyper om nederlenderne: "This indigested vomit of the Sea,/ Fell to the Dutch by Just Propriety."[25] Da De Ruyter gjenerobret de vestindiske handelsstasjonene ble det utgitt pamfletter om påståtte nye nederlandske grusomheter, men disse hadde ikke noe faktisk belegg.[26]

Slaget ved LowestoftFiredagersslagetSlaget ved North ForelandRaidet på MedwayFreden i BredaHolmes’ Bonfire
De fremste kampene i den andre anglo-nederlandske krigen: bortsett fra Bergen i Norge, skjedde fleste kampene i den sørlige delen av Nordsjøen. Klikk på symbolene for de enkelte hendelser for å gå til artikkelen.

Etter det nederlandske nederlaget i den første anglo-nederlandske krigen kom nederlenderne langt bedre forberedt denne gangen. Fra 1653 ble en ny marine bygget, en kjerne på seksti ny og tyngre krigsskip med profesjonelle kapteiner. Imidlertid var disse skipene langt lettere enn de ti "store krigsskipene i den engelske marine. I 1664, da krigen truet, ble det besluttet å fullstendig erstatte kjernen i den nederlandske flåten med tyngre skip. Ved utbruddet av krigen i 1665 var disse skipene fortsatt under bygging, og nederlenderne hadde kun fire tunge krigsskip i operasjon. I løpet av den andre krigen ble de nye krigsskipene raskt ferdigstilt og med ytterligere tjue påbegynt. England kunne i mellomtiden bare bygge et dusin skip grunnet finansielle vanskeligheter.

I 1665 hadde England en befolkning på rundt fire ganger større enn den nederlandske. Denne befolkningen var imidlertid dominert av fattige bønder, og den eneste kilden til rede kontanter var i byene. Den nederlandske urbane befolkningen overgikk den engelske i både proporsjoner og i absolutte begreper, og den nederlandske republikken var i stand til å benytte mer enn det dobbelt i penger på krigen enn hva England kunne, tilsvarende av 11 000 000 pund.[27] Krigsutbruddet ble fulgt av skjebnesvangert av et utbrudd av pest i London i 1665 og deretter ble den engelske hovedstaden rammet av den store brannen i 1666. Disse katastrofale hendelsene, som kom tett på hverandre, holdt nesten på bringe England ned på knærne da den engelske flåten hadde blitt rammet av kontantmangel selv før disse hendelsene, til tross for ha fått bevilget et rekordbudsjett på 2 500 000 pund av det engelske parlamentet. Marinen kunne ikke betale sine sjøfolk med penger, men utstedte isteden «billetter» eller «gjeldsserifikater». Karl II manglet effektive midler til å tvinge gjennom øke skatter. Den eneste måten å finansiere krigen var å kapre nederlandske handelsfartøyer. Engelsk fattigdom gjorde krigens utgang avhengig av lykken til engelske kaprere, men faktisk var nederlandske kaprere langt mer suksessfulle.[28]

Krigen

[rediger | rediger kilde]

1665

[rediger | rediger kilde]
Slaget ved Lowestoft, 13. juni 1665, HMS Royal Charles og Eendracht.

Det første sammentreffet mellom de to nasjonene var, som i den første anglo-nederlandske krigen, til havs. Krigen begynte for alvor med slaget ved Lowestoft den 13. juni og hver englenderne fikk en stor seier. Det ble samtidig det verste nederlaget i den nederlandske republikkens historie. Englenderne var derimot ikke i stand til å utnytte denne seieren. Den ledende nederlandske politikeren, raadspensionaris Johan de Witt, fikk raskt gjenopprettet tiltroen ved personlig å delta i flåten. Under De Witt ble udugelige kapteiner fjernet og ny taktikk formalisert. I august kom Michiel de Ruyter tilbake fra Amerika til en helts velkomst og ble gitt øverste kommando av den nederlandske flåten. Krydderskipene fra Nederlandsk India greide å kom hjem trygt etter slaget på Bergens våg, skjønt ved den første blokaden ved Bergen førte til at Englands finansielle posisjon ble forverret.[29] For hvert krigsskip England bygde under krigen greide nederlandske skipsverft å bygge sju.

Angrepet på den norske havnen i Bergen den 12. august 1665.

Sommeren 1665 ble biskopen av Münster, Bernhard von Galen, en gammel fiende av nederlenderne, overtalt av løfter om engelsk betaling å invadere den nederlandske republikken. På samme tid kom England med tilbud til Spania. Ludvig XIV av Frankrike, som var forpliktet av en avtale fra 1662 om å støtte Nederlandene i en krig med England, hadde utsatt sin hjelp under påskuddet at landet ønsket å forhandle en fred. Den franske kongen ble nå alarmert av angrepet fra fyrstbispedømmet Münster og utsiktene til et engelsk-spansk forbund. Selv om han selv hadde til hensikt å erobre de spanske Nederlandene, fryktet Ludvig at om den nederlandske republikken falt sammen, kunne det skape en mektig habsburgs enhet ved hans nordlige grense da habsburgerne var tradisjonelt allierte med tyske biskoper. Han lovte umiddelbart å sende en fransk hær, og i tillegg et franske sendebud som ankom London for å begynne forhandlinger og som gjorde det klart England ville føle vreden til den franske monarken om England ikke føyde seg.

Disse hendelsene førte til stor bestyrtelse ved det engelske hoff. Det så nå ut som at den nederlandske republikken kunne ende opp som enten et habsburgsk besittelse eller et fransk protektorat. Begge deler ville være katastrofalt for Englands strategiske posisjon. Lord Clarendon, som hele tiden hadde advart mot «denne tåpelige krigen»,[30] ble beordret til raskt å inngå en fredsavtale med nederlenderne uten fransk mellomkomst. Downing benyttet sine kontakter til tilhengerne av huset Oranien for å overtale provinsen Overijssel, som hadde fått landet herjet av Galens soldater, til å be generalstatene overveie en fred med England. Oranistene håpet da på at Vilhelm av Oranien kunne bli øverste leder av hæren og marinen, men den brå tilbakekomsten av De Witt forhindret oranistene å gripe makten. I november lovte generalstatene den franske kongen å aldri inngå en adskilt fred med England. Den 11. desember ble det åpent erklært at de eneste akseptable fredsbetingelser ville være enten en tilbakevending til status quo ante bellum eller en rask avslutning med fiendskapet under klausul av uti possidetis.

1666

[rediger | rediger kilde]
Det engelske krigsskipet HMS Prince Royal overgir seg den 3. juni 1666 under firedagersslaget. Maleri av Willem van de Velde den yngre.

Vinteren 1666 hadde nederlenderne opprettet en sterk anti-engelsk allianse. Den 26. januar erklærte Ludvig XIV krig. I februar gjorde Frederik III av Danmark og Norge det samme etter å ha fått løfte om en stor sum penger. Deretter truet markgrevskapet Brandenburg å angripe Münster fra øst. De lovte engelske økonomiske tilskuddene forble hypotetiske, Von Galen inngikk en fredsavtale med den nederlandske republikken i april ved Kleve. Våren 1666 hadde nederlenderne ombygd deres flåte til langt tyngre krigsskip — tretti av dem hadde flere kanoner enn noe annet nederlandsk skip hadde tidlig i 1665 — og truet med å gå sammen med franskmennene.[31] Karl kom med et fredsforslag i februar ved å benytte en fransk adelsmann i tjeneste av huset Oranien, Henri Buat (eller egentlig Henri de Fleury de Coulan), som budbringer. I forslaget lovte han vagt å moderere sine krav om nederlenderne bare ville utnevne Vilhelm av Oranien til en ansvarlig rolle og betale 200 000 pund i «skadesløsholdelse». De Witt betraktet det mer som en skinnmanøver for kjøre inn en kile i forholdet mellom Nederlandene og Frankrike. En konfrontasjon var ikke til å unngå.

Resultatet var firedagersslaget i juni 1666, et av de lengste sjøslag i historien. Til tross for administrative og logistiske vanskeligheter dro en flåte på åtti skip under ledelse av George Monck, veteran fra det engelske samveldet, senere hertug av Albemarle, ut mot slutten av mai 1666. Prins Rupert av Pfalz lå avsondret for seg selv med tjue av disse skipene for å avskjære en fransk skvadron, som det var antatt vil seile gjennom Den engelske kanal for å slå seg sammen med den nederlandske flåten.[32] I virkeligheten lå den franske flåten fortsatt hovedsakelig i Middelhavet.

Henrettelsen av Henri Buat. Gravering av Jan Luyken, 1698. (Amsterdams Historisch Museum)

Etter å ha forlatt The Downs kom Monck over De Ruyters flåte på 85 skip som lå for anker, og umiddelbart gikk han til angrep på det nærmeste nederlandske skipet før resten av den engelske flåten hadde sjanse til å komme støttende til. Den nederlandske baktroppen under oberstløytnant Cornelis Tromp gikk til angrep på styrbord, tok angrepet mot de flamske grunne farvann, og tvang Monck til å vende rundt for å unngå å bli utflankert av nederlenderne bakfra og i midten. Det kulminerte i et voldsomt og uopphørlig sjøslag som raste fram til det ble mørkt.[33] Straks det ble lyst den neste dagen hadde Moncks flåte blitt redusert til 44 skip, men med disse begynte han slaget på nytt ved å angripe fienden fire ganger i tett handling. Til sist da hans flåte var i en slik skrøpelig forfatning til at hun kunne fortsette angrepene, trakk han seg tilbake mot kysten mens nederlenderne forfulgte ham.

Den tredje dagen beordret Monck de mest ødelagte skipene fremst for å skygge for at de andre skulle kunne seile vekk, dukket brått prins Rupert av Pfalz opp med sine tjue skip.[34] I løpet av dette stadiet av slaget hadde viseadmiral George Ayscue seilt på grunn med HMS «Prince Royal» og ble omringet av nederlandske skip. Han valgte å overgi seg, den siste gangen hittil i historien at en engelsk admiral har gjort under et slag.[35] Likevel, med de tjue skipene til Rupert hadde engelskmennene flere skip enn nederlenderne, likevel valgte de sistnevnte å fortsette kampen den fjerde dagen, og brøt den engelske linjen flere ganger. Da englenderne trakk seg tilbake var De Ruyter ikke villig til å følge etter dem, kanskje på grunn av mangel på krutt. Slaget endte med at begge sider hevdet å ha vunnet seieren: englenderne ettersom de hevdet at den nederlandske admiral Michiel de Ruyter hadde trukket seg først, nederlenderne ettersom de hadde påført støtte tap på fienden enn de på dem, Nederlandene hadde tapt fire skip mens England hadde tapt ti.

«Holmes's Bonfire», brenningen av byen West-Terschelling ved hjelp av den nederlandske forræderen Laurens Heemskerck.

Enda et betydelig sjøslag ble utkjempet under konflikten. Slaget ved North Foreland ble utkjempet den 3. og 5. august og endte med engelsk seier, men det fikk ingen innvirkning på krigen da den nederlandske flåten unnslapp fullstendig ødeleggelse. Ved dette stadiet var ganske enkelt overlevelse tilstrekkelig for nederlenderne mens englenderne knapt kunne ha råd til en seier. Taktisk uvesentlig tapte nederlenderne to skip mot ett engelsk skip, kunne slaget ha hatt store politiske implikasjoner. Cornelis Tromp, som kommanderte den nederlandske bakparti, hadde beseiret sin engelske motpart, men ble anklaget av De Ruyter for å være ansvarlig for flukten til det meste av den nederlandske flåten ved å jakten på den engelske bakpartiet så langt som til kysten av England. Da Tromp var en forkjemper for Oranien-partiet, ble konflikten til politisk partistrid. På grunn av dette ble Tromp avsatt den 13. august av generalstatene. Fem dager senere kom kong Karl med ytterligere et fredsforslag til De Witt, på nytt benyttet han franskmannen Buat som mellomledd. Blant de brevene som ble overgitt, avslørte ett av dem ved en pinlig feiltagelse et hemmelig instruks til de engelske kontakter i Oranien-partiet, og som avslørte planene om hvordan generalstatene kunne veltes. Buat ble arrestert; hans medskyldige i sammensvergelsen flyktet fra landet og til England, blant dem Tromps svoger Johan Kievit. De Witt hadde nå bevis på kollaboratørvirksomheten til Oranien-partiet og regentene i de største nederlandske byene distanserte seg fra deres sak. Buat ble dømt for forræderi og halshogd.

Stemningen i den nederlandske republikken hadde nå snudd seg til de krigførende kreftene, også grunnet at i august hadde den engelske viseadmiral Robert Holmes angrepet utløpet av Vlie og ødelagt rundt 140 nederlandske handelsskip, herjet øya Terschelling og satt byen West-Terschelling i brann. På engelsk ble hendelsen kalt for Holmes's Bonfire («Holmes' festbluss»). I dette fikk han hjelp fra en nederlandsk kaptein, Laurens Heemskerck, som hadde flyktet til England etter å ha blitt dømt til døden for feighet under slaget ved Lowestoft i 1665.

I september ble England rammet av en stor brann i London som la store deler av den engelske hovedstaden i ruiner, kom Karl med et nytt fredsforslag. Denne gangen reduserte han sine krav. En liten «erstatning», deretter tilbakelevering av øya Pulau Run og en avtale om India var tilstrekkelig nå. Det var ikke nevnt noe om posisjonen til Vilhelm av Oranien. Generalstatene refererte ganske enkelt til dens erklæring av 11. desember 1665 og ikke lenger villing å komme med noen innrømmelser som gjorde det mulig for Karl å trekke seg fra krigen uten å tape ansikt.

1667

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1667 var den finansielle situasjonen for den engelske kronen blitt desperat. Kongedømmet manglet penger for å gjøre hele flåte sjødyktig. Det ble besluttet i februar at de tyngste skipene skulle forbli i Chatham. Lord Clarendon forklarte til Karl at hadde to valg: enten å gjøre meget betydelig innrømmelser til parlamentet, eller komme i gang med fredssamtaler med nederlenderne under deres betingelser. I mars begynte fredssamtaler i Breda i generaliteitslanden («fellesområdet»), en femtedel av De forente Nederlandene som var styrt direkte av generalstatene, da forhandlinger i de nederlandske provinsene ville i henhold datidens konvensjoner bli betraktet som underlegen for Nederlandene. Karl forhandlet dog ikke i god tro. Han hadde allerede ta beslutningen for et tredje valg: å bli hemmelig alliert med Frankrike for skaffe seg penger og underminere den nederlandske posisjonen.[36] Den 18. april inngikk han den første hemmelige avtalen med den franske kongen som stipulerte at England ville støtte en fransk erobring av den spanske Nederlandene. I mai invaderte Frankrike og utløste devolusjonskrigen (eller den første fransk-nederlandske krig, 1667-1668). Karl håpet ved bedrive den fiktive fredsforhandlingen å vinne tid for å få sin flåte i orden og således skaffe seg innrømmelser fra nederlenderne ved å bruke den franske invasjonen som brekkstang.

Kart som viser hendelsene.

De Witt var oppmerksom på Karls generelle hensikter, skjønt ikke den hemmelige avtalen. Han besluttet å avslutte krigen med et hardt anslag. Helte siden handlingene i Danmark i 1659, som involverte flere landganger for å frigjøre de danske øyene, hadde den nederlandske marinen særlig studert amfibiske operasjoner. I 1665 hadde de nederlandske marinekorpsene, da kalt for Regiment de Marine, blitt opprettet. De Witt hadde personlig vært med på planleggingen av en landgang med marinesoldater ved Chatham. Ved både firedagersslaget og slaget ved North Foreland hadde en nederlandsk kontingent av marinesoldater vært klare for å gjøre landgang ved engelske Medway i Kent umiddelbart etter en mulig nederlandsk seier til havs. Forholdene hadde ikke gjort det mulig i noen av disse to sjøslagene, men nå var det ingen engelske flåte av større kvalitet som utfordret herredømmet over Nordsjøen. Den lå bortimot forsvarsløs i Chatham i Medway. De Witt beordret den ødelagt.

Brenningen av engelske skip, maleri av Jan van Leyden. Det viser hendelsene i nærheten av Gillingham: i midten HMS Royal Charles er tatt; til høyre de nederlandske Pro Patria og Schiedam setter HMS Matthias og HMS Charles V i brann.

I juni igangsatte De Ruyter, sammen med Cornelis de Witt, det nederlandske raidet på Medway ved munningen av elven Themsen. Etter å ha erobret festningen ved Sheerness, dro den nederlandske flåten videre for å bryte gjennom den massive kjettingen som beskyttet inngangen til Medway og den 13. juni ble den stasjonerte engelske flåten angrepet. Det dristige angrepet har blitt værende Englands største maritime nederlag.[37] Femten av den engelske marinens gjenværende skip ble ødelagt, enten av nederlenderne eller bevisst senket av englenderne selv for å blokkere elven. Tre av de gjenværende store krigsskipene ble brent: HMS «Royal Oak», det nye HMS «Loyal London» og HMS «Royal James». Det største, det engelske flaggskipet HMS «Royal Charles», ble forlatt av sitt mannskap, erobret uten at et skudd ble avfyrt av nederlenderne, og tauet tilbake til Nederlandene som et trofé. Dets våpenskjold står fortsatt utstilt i Rijksmuseum i Amsterdam. Til lykke for England ble skipsverftet Chatham Dockyard spart. Det var Englands største industrielle kompleks; et angrep på selve verftet ville ha satt den engelske flåten tilbake en generasjon.[38] Et nederlandsk angrep på den engelske ankerplassen ved Harwich ble oppgitt etter et nederlandsk angrepsforsøk mot festningen Landguard Fort feilet med et tap på rundt 150 nederlendere mot kun 10 englendere.[39] Etter det mislykkede angrepet blokkerte nederlenderne Themsen. De Ruyter seilte ut for seile fram og tilbake Den engelske kanal mens admiral Jan Jansse van Nes i ansvaret for blokaden. Den varte til slutten av juli.[39]

Den nederlandske suksessen fikk stor psykologisk effekt over hele England, og hvor London følte seg særlig utsatt kun et år etter den store brannen (som i Nederlandene ble generelt tolket som guddommelig gjengjeldelse for «Holmes's Bonfire»). Dette, sammen med krigens kostnader, den store pesten, og de enorme utgiftene for å drive Karls hoff, førte til en opprørsk atmosfære i London. Lord Clarendon beordret de engelske sendebudene i Breda om signere en fredsavtale så raskt som mulig da kong Karl fryktet åpent opprør.

Krig i Karibia

[rediger | rediger kilde]
Angrepet på franske skip ved Martinique i 1667.

Den anglo-nederlandske krig hadde spredd seg til De karibiske øyer i 1665 og englenderne var rakse til å erobre den nederlandske øya Sint Eustatius. En fransk krigserklæring på nederlandsk side i midten av april 1666 tok situasjonen et skritt videre og fikk et nederlandsk motangrep. Raskt tok franskmennene under Joseph-Antoine de La Barre over de engelske karibiske øyene utenfor engelsk kontroll. Først falt den engelske halvdelen av Saint Kitts, like raskt fulgte Antigua og Montserrat. I mellomtiden hadde nederlenderne under admiral Abraham Crijnssen gjenerobret Sint Eustatius og fulgt opp med å erobre Surinam. Med Karibia under fransk-nederlandsk kontroll, slo Abraham Crijnssen og de La Barre sin styrker sammen og ble enig om en felles invasjon av Nevis den 20. mai 1667. Imidlertid ble denne invasjonen slått tilbake av englenderne i forvirrende flåteaksjon. Etter dette mislykkede angrepet og den uenighet som fulgte mellom de to allierte, seilte franskmennene under admiral de la Barre til Martinique. Nederlenderne under admiral Crijnssen seilte nordover for å angripe Virginiakolonien i Nord-Amerika.

Tidlig i juni nådde en ny engelsk flåte Vest-India, ledet av kontreadmiral John Harman. Han brakte med forsterkninger og angrep franskmennene på Martinique, og ved 6. juli hadde han senket, brent eller erobret det meste av den franske flåten, 21 skip i alt. Med den franske flåten nøytralisert, angrep Harman deretter franskmennene ved Cayenne og tvang dens garnison til å overgi seg. Han dro videre for å gjenerobre Surinam i oktober. Disse engelske seirene, selv om de var absolutte, kom altfor sent til å få noen større innvirkning på resultatet av krigen. Crijnssen seilte tilbake til Karibia og oppdaget til sin forskrekkelse at den franske flåten var blitt nøytralisert og England hadde gjenerobret Surinam. Imidlertid hadde England og Nederlandene den 31. juli signet fredsavtalen i Breda, og nyhetene om dette kom igjennom ved slutten av oktober, begynnelsen av november, og avsluttet fiendtlighetene. En del av fredsavtalen var en betingelse at hver side skulle beholde de besittelser som de holdt den 31. juli, og Surinam ble da gitt tilbake til Nederlandene.

Freden i Breda

[rediger | rediger kilde]
Avlutningen på fredskongressen i Breda; fra et samtidig stikk.
Andre anglo-nederlandske krig (1665–1667)
Slaget ved Lowestoft – Slaget på Bergens våg – Firedagersslaget – Slaget ved North Foreland – Holmes’ Bonfire – Raidet på Medway – Freden i Breda
De anglo-nederlandske kriger
Første (1652-54) · Andre (1665-67) · Tredje (1672-74) · Fjerde (1780-84)

Den 31. juli 1667 ble det forseglet en avtale i Breda slik at det ble fred mellom de to nasjonene. Avtalen tillot englenderne å beholde den faktiske besittelsen av Ny-Nederland (som ble omdøpt til New York etter hertugen av York) mens nederlenderne beholdt kontrollen over Poeloe Run i Indonesia og de verdifulle sukkerplantasjene på Surinam i Sør-Amerika som ble erobret i 1667. Denne midlertidige løsningen uti possidetis ble gjort offisiell ved avtalen i Westminster i 1674. Englands Dominium Marium ble nå strukket fra «Lands End» (Kapp Finisterre i nordvestlige delen av Galicia i Spania) og nordover til «Staten Land» (Stad (Stadlandet) i dagens Selje kommune) ved norskekysten.[40]

Freden ble generelt sett på som en personlig triumf for Johan de Witt. Republikken var jublende for den nederlandske seieren. De Witt benyttet anledningen til å overtale fire provinser til å adoptere Eeuwig Edict, en forordning i 1667 som avskaffet posisjonen som stattholder nå og for alltid. Han benyttet den svake posisjonen til den engelske kongen til å tvinge ham inn i trippelalliansen i 1668, bestående av Nederlandene, Sverige og England som hadde til formål å forhindre videre fransk ekspansjon ved Ludvig XIV av Frankrike i Europa, og som fikk den franske kongen til å oppgi sine planer om å erobre og underlegge seg sørlige (og katolske) Nederlandene.

De Witts suksess ble også hans undergang og nesten republikken med den. Begge de ydmykende monarkene i England og Frankrike gikk inn i hemmelige forhandlinger, og med biskopen i Münster, gikk de sammen til angrep på Nederlandene i den tredje anglo-nederlandske krig i 1672. De Witt greide ikke å komme slå tilbake dette angrepet da han ikke kunne opprette en sterk nederlandsk hær grunnet manglende økonomiske midler. Det samme året ble De Witt myrdet og det som han hadde kjempet imot skjedde: Vilhelm av Oranien ble stattholder.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Plant, David (15. mars 2010): The Battle of Scheveningen 1653, BCW Project
  2. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 736.
  3. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, s. 727.
  4. ^ a b c d Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 721.
  5. ^ Ashley, Maurice (1961): Great Britain to 1688: A Modern History, Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press, s. 365.
  6. ^ En engelsk oversettelse av forordningen finnes i Jenkinson, Charles (1785): A Collection of All the Treaties of Peace, Alliance, and Commerce, Between Great-Britain and Other Powers. J. Debrett. s. 48.
  7. ^ a b Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 722.
  8. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 733.
  9. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 723.
  10. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 713–714.
  11. ^ Troost, Wouter (2005): William III the Stadholder-king: A Political Biography, Ashgate Publishing, Ltd., s. 44
  12. ^ Paintings acquired by Charles II, Royal Collection
  13. ^ Lynn, John A. (1999): The Wars of Louis XVI: 1667–1714, Harlow, England: Pearson Education Limited, s. 33–34.
  14. ^ Sir George Downing, 1623-84, BCW Project
  15. ^ History 10 Downing Street, Gov.uk
  16. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 65
  17. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 66
  18. ^ Israel, Jonathan I. (1995): The Dutch Republic: Its Rise, Greatness and Fall, 1477–1806, Oxford: Oxford University Press, s. 766.
  19. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 67
  20. ^ Pomfret, Charles O (1973): Colonial New Jersey:A History, New York: Charles Scribner's Sons, s. 22
  21. ^ Swindler, William F., red. (1973–79): Sources and Documents of United States Constitutions 6, Dobbs Ferry, New York: Oceana Publications, s. 375–377
  22. ^ Van Zandt, Franklin K (1976): Boundaries of the United States and the Several States, Geological Survey Professional Paper 909, Washington, DC: United States Government Printing Office, s. 79
  23. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 68
  24. ^ Shorto, R. (2004): The Island at the Center of the World. Doubleday, s. 72.
  25. ^ Besamusca, Emmeline; Verheul, J. (2010): Discovering the Dutch: On Culture and Society of the Netherlands, Amsterdam University Press, s. 268
  26. ^ Pincus, Steven C.A. (2002): Protestantism and Patriotism: Ideologies and the Making of English Foreign Policy, 1650 – 1668, Cambridge U.P., s. 290–291
  27. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 79
  28. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 78
  29. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 70
  30. ^ Larman, Alexander (2014): Blazing Star: The Life and Times of John Wilmot, Earl of Rochester, Head of Zeus
  31. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 19
  32. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 72
  33. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 73
  34. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 74
  35. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 75
  36. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 76
  37. ^ Boxer, Charles Ralph (1974): The Anglo-Dutch Wars of the 17th Century, London: Her Majesty's Stationery Office, s. 39. Sitat: «It can hardly be denied that the Dutch raid on the Medway vies with the Battle of Majuba in 1881 and the Fall of Singapore in 1942 for the unenviable distinctor of being the most humiliating defeat suffered by British arms.»
  38. ^ Rodger, N.A.M. (2004): The Command of the Ocean: A Naval History of Britain 1649–1815, Penguin, s. 77
  39. ^ a b Rickard, J.: «Attack on Landguard Fort, 2 July 1667»
  40. ^ Shomette, D.G.; Haslach, R.D. (2002): Raid on America — The Dutch Naval Campaign of 1672-1674, University of South Carolina Press, s. 292
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Andre_anglo-nederlandske_krig&oldid=23676706»